I skriftlige kilder finner man Selsøya omtalt av en erkebiskop så tidlig som i 1432. I dag er det bare Selsøya, den største øya i området i nord, som har hus knyttet til tidligere, fast bosetting. Det har også vært gårder på Store Svællingen sentralt i verneområdet. Her kan fortsatt murene etter husene som stod her sees.

Beboerne på øyene var mangesyslere og drev med fiske, fiskehandel og annen handelsvirksomhet, eggsanking, bærplukking og jordbruk.

Murer fra gammel bebyggelse på Selsøya. Foto: Brit Grønmyr

Foto: Andy Sortland

Gnr 8 bnr 1 og 2 (Selsøya), gnr 13 bnr 1 (Hustad m øyer og holmer) og gnr 13 bnr 2 (Svellingen) ble registrert som fredlyste egg- og dunvær den 15. mai 1894. Registreringen viser hvor viktig denne tradisjonen var for grunneierne.

Det gav grunneierne rettigheter til sanking av egg og dun, og det var spesielt duna som ea la igjen i reirene sine som var verdifull for grunneierne, men også egga fra ea og andre sjøfugler ble brukt til matauk. 

I Svellingsflaket er det ikke kjent at det ble bygd hus til ea, slik man ofte forbinder med dunsanking. Duna ble her sanket fra frittliggende reir 

Svellingsleia går gjennom området. Leiene er farveger langs kysten og Svellingsleia er merket med seilingsmerker. De mest spesielle av disse merkene er steinkjerringene, som er koniske, svartmalte varder med visere på holmene langs leia. I tillegg finner man mer vanlige merker som staker og jernstenger med merker. Dette viser områdets kulturhistoriske betydning som lei for ferdselen langs kysten. Helt i nord i verneområdet, mot utløpet av Øksfjorden på Håkjerringholmen, står det en fyrlykt. Leia er fremdeles i dag i bruk både av kommersiell trafikk og fritidstrafikk.

En steinkjerring viser vei i leia forbi Store Svellingen. Foto: Brit Grønmyr