Det er to hovedbergarter i Svellingsflaket. Skillet mellom disse går omtrent etter kommunegrensa mellom Vågan og Lødingen. I vest i Vågan har man den samme bergarten som i Raftsundet, en granittvariant som kalles mangerittsyenitt. Dette er en gammel bergart, datert til ca 1790 millioner år gammel. Dette er en hard, grovkornet bergart som forvitrer sakte.

I øst i Lødingen har man en gneiss som kalles migmatitt. Denne har vært nede på så stort dyp i jordskorpa at den har begynt å smelte, og dette kan sees på ett nettverk av lyse årer på en mørkere bakgrunn. Denne er også relativt hard og relativt gammel, uten at den er tidfesta som granitten i vest.

Migmatitt, lyse striper på mørkere berg. Foto: Brit Grønmyr

Fattig vegetasjon rundt ei myr på Selsøya. Foto: Brit Grønmyr

Harde bergarter gir fra seg lite næringsstoffer, og kombinert med lave, værharde øyer blir det bare de mest hardføre planteartene som greier seg her. Hovedinntrykket er derfor skrinn vegetasjon, lyngrabber ispedd myrområder og krokete bjørk innimellom bart berg og havstrender. Men man finner også lunere lommer med grovere skog, grasmarker og større vanndammer. De største øyene har naturlig nok mest variasjon i vegetasjonen. Selsøya, som er den suverent største øya med sine 3 km2, er derfor også størst på variasjon. Nest størst er Store Svællingen med sine 0,5 km2.